Hei alle sammen!
Nettopp hatt en interessant diskusjon med en kompis. som mener at legestandens dager i Norge er talte pga opptakelsessystemet der. Poenget er at kun de med det aller beste vitnemålet har mulighet til å komme inn!! Her finnes nemlig ikke kvote 2 systemet overhodet, istedet har vi primær- og sekundærvitnemål. Det betyr at de som er over 21 år konkurrerer med sekundær vitnemål(de som ikke kommer rett fra gymnaset)
Når man spør de beste elevene i den norske videregående skolen om hva de vil bli, svarer mange nettopp medisin, sivilingeniør,advokat osv. Noen ganger får man en følelse av at hvis man har svært gode karakterer er det selvsagt at man skal studere medisin!!
Det begynner å irritere meg :x . Har selv hatt fastleger som verken kan lytte el kommunisere-visst er de faglig flinke, men hva hjelper det når man føler seg oversett og ikke tatt på alvor??!!
Mange av elevene i skolen sier også at dersom de ikke kommer inn på medisin velger de juss, siviling, siviløk eller lignende. Synes det er skremmende få som da evt kunne tenke seg å jobbe innen andre felt i helsevesenet! Er virkelig higet etter sosial status, høy lønn og maktfølelse så stort.
Dette gir meg en følelse av at det egentlig ikke er faget medisin og selve virket som lege mange synes er forlokkende, men derimot alt det andre som ofte kommer i tillegg.
Så takk for at i hvertfall et land i Skandinavia har et system som virker inkuderende på andre områder enn høyeste karakter i alle fag. Lenge leve Danmark!!!
Hilsen Catta
[color=red]Jeg har ændret din overskrift - der er ingen grund til at lave overskrifter med stort!![/color]
Jeg er enig av det danske systemet for inntak er bedre enn i Norge, men samtidig så er det ikke dine kommunikasjonsferdigheter og om du er flink med mennesker som blir avprøvd når du kommer inn gjennom kvote2. Jeg vil påstå at det legges mer vekt på at du har målrettede aktiviteter som viser at du vil bli lege.
Og i Norge så er det ganske greit å skaffe seg tilleggspoeng slik man kommer inn. Hvis man tar en bachlor i noe annet får man 12 tilleggspoeng og har man da et greit snitt fra vgs så kommer man inn.
Jeg synes ikke man skal glemme at det å være lege er ikke bare det å kunne samtale med pasienter. Det er en hel del kunnskap som skal innlæres, og har man da virkelig dårlige karakterer i realfag vil man f.eks. slite med å lære mye av det man skal kunne.
Selvsagt er det viktig å kunne samtale med pasienter, men som alt annet er kommunikasjon noe man må lære seg og det er noe man burde vedlikeholde gjennom hele sitt forløp som lege. Jeg synes det blir for lett å si at de som er dyktige til å kommunisere med mennesker skal ha muligheten til å studere medisin bare på dette grunnlaget.
Det er et faglig tungt studium og man trenger gode lesevaner og ha evnen til å tilegne seg kunnskap; man kan lure på om disse egenskapene finnes oftere hos elever som har gode karakterer?
Så ja, jeg vil si at slik inntaket er idag fungerer det ganske så godt.
Man kan jo ikke velge utdannelse og yrke for resten av sitt liv ut fra karakterene. Dette er en feil hos de som søker, og forhåpentligvis vil disse føle seg utilpass på studiet og slutt etter noen semester. Problemet er da selvfølgelig at de har tatt plassen for noen andre som kunne ha begynt på studiet i stedet for dem. Å si at “legestandens dager er talte” er et svært lite overveid utsagn fra din venns side. Sekundærvitnemål kan på enkelte måter ligne på kvote 2-systemet i Danmark, bortsett fra at det ikke er noe intervju eller motiverende tekst. Relevant arbeidserfaring og videre utdanning gir poeng som kan brukes for å komme inn. Selvfølgelig er det enkelte leger som mangler kommunikative evner, men dette er marginalt ut fra min erfaring. Ofte kan de kommunikative problemene komme fra pasientens side, men dette er en annen diskusjon. Jeg kjenner ei som valgte medisin “bare fordi” det var vanskelig å komme inn, men hun skal slutte til sommeren fordi hun fant ut at hun ikke passet til det vi holder på med i det hele tatt. Jeg er enig med deg i det du sier om at mange velger høyere utdanning kun fordi de har bra karakterer fra VGS (gymnas), men det blir helt uholdbart å generalisere hele legestanden fordi enkelte individer ikke hører hjemme i helsevesenet.
Ja, alle er vel enige i at det er farlig å generalisere på dette området. Men Anja, jeg tror du misforstod meg ørlite grann…
Dette er ikke snakk om elever som har kar gjennomsnitt mellom 2 og 4… og som hele veien kun har middelmådige karakterer.
Alle skjønner nok at et slikt studie krever visse forutsetninger og evner, slik som realfagskompetanse osv. Listen kan fort bli lang…
Det er ikke alltid at motivasjon og høye karakterer går hånd i hånd. Det jeg vil fram til er at man ikke nødvendigvis må ha toppkarakterer i de fleste fag for å kunne bli en god lege! Det er ikke ensbetydende med at de som har et supert vitnemål fortsatt streber etter status og anerkjennelse og dermed aldri kan bli gode leger!Da har du tolket meg feil eller jeg har ordlagt meg dårlig… :oops:
Det jeg føler er galt med Norges system er følgende:
Har man et godt vitnemål f. eks et snitt på 4,5-5 så burde det være en annen mulighet til å bli lege enn å ta en bachelor grad i forkant!!!
Kanskje burde det vært slik at utenlandsopphold, relevant jobberfaring, relevante frivillige verv ol burde bli en mer fremtredende faktor i inntaket/utvelgelsen ved med.studiet i andre land enn Danmark…
Konsekvensen av dagens system, enten det er positivt el negativt, er at mange studenter tar studiet i utlandet. Her er jo Polen, Tyskland, Ungarn, Danmark, Tsjekkia og England populære steder.
Disse studentene viser i allefall at motivasjonen er på topp!!
Men slik er det da også! Jeg siterer fra opptakssentralen “Eventuelle tilleggspoeng for høyere utdanning, relevant praksis, førstegangstjeneste eller folkehøgskole tas også med i denne kvoten.” Altså; hvis man f.eks. har jobbet 2 år med relevant arbeide får man 10 tilleggspoeng.
Jeg tror i bunn og grunn at det danske og norske system for medisin ikke er så forskjellig. De jeg kjenner som har kommet inn via kvote 2 har gode karakterer, og har brukt mye tid på å gjøre ting de vet teller slik man får poeng i kvote 2. Det virker også som at det er ønskelig at man skal ha noen år “på baken” før man kommer inn på kvote 2, altså at man viser at man virkelig vil lese medisin, og ikke bare har jobbet deltid på pleiehjem og at det er den kvalifiseringen som trengs.
Jeg synes det danske system helt klart er bedre enn det norske, særlig fordi det rommer alle utdannelser. Mitt poeng er bare at for medisin så tror jeg ikke forløpet til opptak er så forskjellig for den enkelte i de ulike land.
Ja, de 10 poengene man får ved relevant arbeid i to år( 6 mnd av disse må være 100% stilling under samme arbeidsgiver) er inkludert i “pakken” på 12 poeng.
Men: laveste kar.snitt i ordinærkvote (sekundær vitnemål) på medisin i Norge 2004 lå på 68,3!!
Det betyr at man må ha et snitt på 56,3 fra før.
Men uansett hva man mener om saken, så fins det muligheter for de som er 110% sikre på at de vil studere medisin.Man må regne m å bruke noen år i forkant i hvertfall.
Artig å få fram litt forskjellige vinklinger på situasjonen!! :!:
Til Frold: beklager det med stor overskrift, ante ikke at dere hadde regler på sånt.
Hei igjen!
Som du sier så må du ha 56,3poeng fra primærvitnemålet, men du må huske å regne med realfags- og fordypningspoeng. Dersom du tar 3FY, 3KJ og 3MX får du sju ekstrapoeng, og altså trenger du ikke mer enn 49,3 poeng, noe som er godt overkommelig for de fleste som vil gå medisin. Selv hadde jeg 60 poeng etter 3., men likevel manglet jeg 0,2/0,1 poeng for å komme inn i Norge. Da jeg fant ut dette bestemte jeg meg for å ta 3BI for poengenes skyld, men da jeg fikk tilbud om å komme til København fant jeg det som langt bedre løsning enn å hutre og fryse i Tromsø. Poenget mitt er vel at de som virkelig ØNSKER å studere i Norge kan godt gjøre det dersom de orker å gjøre en liten innsats ved å ta ekstra fag etter VGS.
Mange av elevene i skolen sier også at dersom de ikke kommer inn på medisin velger de juss, siviling, siviløk eller lignende. Synes det er skremmende få som da evt kunne tenke seg å jobbe innen andre felt i helsevesenet! Er virkelig higet etter sosial status, høy lønn og maktfølelse så stort.
Dette gir meg en følelse av at det egentlig ikke er faget medisin og selve virket som lege mange synes er forlokkende, men derimot alt det andre som ofte kommer i tillegg.
Hilsen Catta
Det er et godt indlæg… Jeg tror, de norske forhold, du beskriver, kan være en forløber, for den udvikling der sker i Danmark inden for studier såsom medicin, når man indfører belønningssystemet for dem, der kommer hurtigt igang…
Men til din dom over de, der ikke ønsker at studere andet end medicin, indenfor sundhedssektoren, mener jeg, du er en lille smule hård… Jeg selv kunne foreksempel ikke forestille mig at læse andet end medicin indenfor de sundhedsvidenskabelige uddannelser… (havde jura som 2. prioritet) og heldigvis er jeg kommet ind… Det skyldes ikke, at jeg “higer etter sosial status, høy lønn og maktfølelse”… Jeg håber virkelig ikke, at jeg ender med at blive en af de læger, der har weekendvagter hver weekend på privathospitaler for at score kassen… Det skyldes derimod, at jeg opfatter mit studievalg ud fra et akademisk synspunkt… Min (og mange andres, såvidt jeg kan forstå) hovedgrund til at vælge medicin er ikke lysten til at hjælpe andre (Håber ikke, det lyder som om, jeg har mangel på empati)… Men grunden er, at jeg finder det akademiske felt medicin ekstremt stort og spændende, og det kribler i mig efter at komme i gang med at udforske denne verden… Vil lige sige at jeg selvfølgelig er klar over, at man skal arbejde med mennesker som læge, og ikke bøger… Det glæder jeg mig også til… Men i første omgang er det studiet medicin jeg har valgt og ikke arbejdet som læge jeg søger mod…
jeg vil give Jens lidt ret. Jeg har det også sådan, at jeg føler mig primært som akademiker, og hvis ikke jeg havde kunnet tage en lægeuddannelse, så ville jeg nok ikke have overvejet at blive sygeplejerske f.eks.
Jeg er vildt misundelig på sygeplejerskernes feminine arbejdskultur, som gør, at de ofte kan finde en fornuftig balance mellem arbejde og familieliv -noget der efter min mening er langt sværere for en yngre læge i et land med lægemangel. Men selv med denne viden og den problematik, jeg nu befinder mig i med små børn og pres i forhold til at arbejde langt mere som læge end jeg har lyst til, så kunne jeg ikke tænke mig at være sygeplejerske.
Jeg vil gerne arbejde med et fag, hvor jeg også kan føle mig udfordret svarende til mine evner.
Det tror jeg er grunden til at mange vælger andre sundhedsvidenskabelige fag fra, hvis de ikke kommer ind på lægestudiet.
Jeg tror også, det er nødvendigt at have dette drive ud over empatien.
Jeg tror, at hvis man er for meget ildsjæl og primært drives af empati, så
kommer man nok nemt til at blive udbrændt som læge. Det er nødvendigt også at have en faglig nysgerrighed som måske virker lidt kynisk og som om det kun handler om magt og prestige, men sandheden er, at det er et meget hårdt og krævende job at være læge, hvor man også møder mange triste skæbner, hvor man ikke kunne udvirke mirakler. I disse situationer er det den faglige glæde der kan få en læge til at finde arbejdsglæden igen, hvorimod empatien kan få lægen til at brænde ud.
Det er ikke sort-hvidt. Empati er godt men det er andre motivationsfaktorer også.
Mht. kommunikation så tror jeg mere problemet er, at læger ofte er pressede af tiden. Så de bliver måske nødt til at være lidt kontante og holde sig til de allermest centrale symptomer osv?
Men selvfølgelig er det godt, at en læge hele lægelivet igennem dygtiggør sig i kommunikation, og at dette bliver oppriorioriteret på studiet.
Jeg mener også, at det er godt, at studerende med lidt lavere karakterer kan blive læger. Men det vigtigste er nok at man rekrutterer læger fra alle samfundslag. Som det er i dag er det primært børn af akademikere og højere middelklasse som klarer sig igennem.
Sådan er det generelt på universiteterne. Den sociale arv er svær at bryde! Og da de fleste patienter kommer fra de lavere socialklasser, så er det da problematisk at lægen kommer fra et samfundsmiljø, patienten fra et andet. Det kan godt betyde, at der kan mangle en grundlæggende forståelse for livsvilkår, tankegang osv.
Er virkelig higet etter sosial status, høy lønn og maktfølelse så stort.
Lenge leve Danmark!!!
:!: